5.januar-8.januar 2007   

Godt nytt år til alle...

Så endelig var jeg her igjen! Månedene har gått, mye fet mat er fortært og et nytt år påbegynt. Det som ikke er så ulikt, er følelsen av å komme opp på setervollen og kjenne hvordan roen i kroppen senker seg. Det er dét som er det fine her oppe, freden og roen.

 

På vei opp snødde det kraftig og det virket som om dette kunne være innspurten til vinteren. Svartvann var dekket med is og telen hadde satt seg i bakken, vertfall de fleste stedene. Båtene som nå lå der i påvente på en ny sommer var også på en måte et vakkert skue. På rekke og rad lå de og bare ventet. Jeg kjente jeg fikk en trang etter sommeren igjen, men vet jo, og vertfall etter vinteren i fjor, at det kan komme mye snø de kommende måneder.
Da vinduene på Sørbu ble åpnet, drøste det en hel bærepose med fluer, vertfall slik så det ut. I halvsvime vimset de rundt og ble vel like sjokkert over å bli vekket opp som det jeg ble da jeg åpnet vinduet. Dagstemperaturen ute på lørdag var ca +5 grader, så kaldt var det ikke....
...til og med blåbær buskene hadde startet på nytt! Rart med hva man alt ser bare man legger seg litt ned på bakken. Selvsagt er det masse man ikke ser, men denne vinteren er det nok mange blomster og busker som for seg en overraskelse om kulden virkelig setter inn

Selv om isen har lagt seg på vannene, tror jeg nok ikke den er så sterk. Det sies isen er svakest innerst mot land og det kan nok være! Men for meg skurrer det veldig når man ser at bekk osene ligger åpne.....
Skiløypa opp til Viddaseter ligger også ennå der uten de helt store besøkene av skigale folk. Folk som nå må reise rundt i landet etter snø vil nok glede seg til Kong Vinter setter inn også her i lavlandet. Men et vakkert skue er det jo å se grantrærne stå der med litt snø på seg og liksom bare vente på storinnrykket.
Siden Kong Vinter ikke har ankommet landet skikkelig, virker det heller ikke til at fuglene har funnet helt ut av syklusen dette året. Enorme mengder fugl fløy rundt fra område til område. Det virket nesten som jeg sto midt inni en gedigen myggsverm der jeg plutselig var omringet av fugl.

Akebakke nr.1 for ungene! Veien opp til Svartvannsetra ligger dekket av tykk is. Lett og komme opp, nei! Men ned er det jo fort gjort og komme seg. Og muligheten for lårbeinsbrudd burde jo også være tilstede i slike  bakker...
Etter flere dager, der barna stikker av, bikkjer forsvinner og andre tullinger som ikke får fisket, men som allikevel er borte for å knipse noen (165bilder), var helgebesøket på Vindefjell over for denne gang. Været var sånn passe og fikk jeg ikke tatt bilder ute, var jo alltids en fyrstikk også noe og ta bilde av........