Børgefjell 2006

28.juli-6.august 2006   

I nesten ett år hadde denne turen vært et faktum og boken "90 dager på loffen i Børgefjell" skrevet av Lars Monsen var nok et stort forbilde for turen som skulle bringe oss gjennom Børgefjell på tvers. Vi visste ikke hva vi skulle møte, foruten om de faktaene vi selv hadde klart å skaffe oss. Jeg selv hadde store planer om å kjøpe meg en GPS, men det endte opp med kart og kompass som sikkerhet om været skulle bli dårlig. Siden ingen av oss hadde opplevd Børgefjell ble vi enige om at vi skulle sette av 10 dager til reisen, dette inkludert flyreise, togreise og biltransport inn og ut fra begynnelse og slutt. Sekkene vi skulle bære på var også et stort samtaleevne. Turer vi har vært på tidligere har ofte vært betraktelig kortere og dermed har det vært rom for å kunne ta med noe "ekstra". I år ble alle enige om at bare det mest nødvendigste skulle bli med og maten skulle forbli tørrproviant, dvs. noen kjøpte AXA Sportsgrøt til frokost og spedde på med sukker og rosiner, mens jeg gikk for Real Turmats frokostblanding. Lunsjene vi skulle og måtte ha ble kokesjokolade. Middagene foruten om fiske, ble også Real Turmat. Dette synes vertfall jeg smakte veldig godt!

Turen var lagt opp og dagen var kommet vi skulle reise. Vi flydde fra Sandefjord til Mosjøen via Værnes. Fra Mosjøen gikk turen inn til Susendalen i taxi. Herfra skulle vi gå ca 60-70 kilometer i rett luftlinje, noe som ga oss ca 10 mil å gå i fjellet.

Dag 1....

Vi var ankommet Susendalen sent og dette grunnet SAS som hadde forandret flytiden 2 gangen på 6 mnd. Siden vi ikke hadde like mange timer gange denne dagen tilgjengelig, regnet vi ikke med å komme så langt inn som først planlagt. Terrenget vi startet i var forholdsvis bratt og grønt. Været hadde ikke vært særlig positivt, men da vi gikk ut av taxi´n ble det oppholds.

Timene gikk fort og før vi ante ordene var vi oppe på platået. Utsikten var enorm der vi sto som små brikker i et enormt landskap. Været som tidligere på dagen hadde gitt nedbør var nå forandret og solen var kommet frem. Vi kom frem til Tiplingen halv 11 på kvelden. Turen inn tok nesten 4 timer denne første kvelden.

Dag 2....

Neste dag våknet vi til solskinn og varme. Solen vekket oss tidlig og det var ikke til å ligge i teltet lengre. Klokken var 06.47 og jeg knipset det første bildet utenfor teltet. En nydelig elv med et flott fjell i bakgrunn var det første synet vi fikk da huene stakk utenfor teltene. Dette var et syn jeg hadde lengtet etter og som jeg syntes var vel fortjent etter gå turen kvelden før.

Vi bestemte oss for å slappe av noen timer denne dagen slik at føttene fikk litt hvile. Å slå i hjel noen timer var ikke problem, for vi lå jo rett ved en vakker elv som sikkert ville gi oss litt fiskeopplevelse. Etter noen timers fiske ble de fleste av oss enige om at dette var en elv full av småfisk. Fisk på 20-30 cm var det nok av men det var vel kanskje ikke helt det vi hadde tenkt oss.

Vi pakket sammen telt og la ut på ferden videre inn på Børgefjell. Turen videre skulle nå føre oss til Rotnan.

Fra Tiplingen var det en ganske tøff stigning til å begynne med føre vi fikk øye på Reingjerdet som skiller de Norske reinstyrene fra de Svenske reinstyrene. Man har hørt mange snakke stygt om Berlinermuren, men denne delingen hører ikke hjemme i en nasjonalpark som faktisk etter mitt syn preges av et gjerde på 1,5- 2meter i høyde. Lite vakkert syn! Etter noen timers gange var vi fremme ved Rotnan. Her lå det en hytte med en utedass ved siden. Ganske lett å se når man følger dette gjerdet. Været hadde til nå vist seg fra sitt beste og vi var fult klar over hva slags vær det fort kan bli i høyfjellet, men heller ikke denne dagen hadde bydd på regnvær eller andre ulumskheter.

Da kvelden kom og vi hadde fått en liten vil for føttene og en liten pause på ryggen forsøkte flere av oss fiskelykken men ei heller denne dagen skulle gi oss noe storfisk. Mye av grunnen at fiske kanskje ikke var det beste denne turen var nok snøfallet siste vinter. Det var ikke snø i Børgefjell og derav heller lite vann i elvene og vannene. Temperaturen på vannene tipper jeg lå rundt 15-16 grader og ja jøss, deilig å vaske seg i, men det er liksom ikke det vi er her oppe for.

Dagen i forveien hadde Morten dratt på seg et skikkelig gnagsår på hælene. Selv hadde jeg også slitt i forveien til turen med mine føtter, og skal man gå så mange mil i fjellet, vil jeg trygt anbefale å ha orden på føttene. Morten derimot hadde fått et problem! Sakkyndig hjelp fra Osmund var på sin plass og omsider var også Morten klar for å komme seg videre. Frokost og  nedrigging av camp var unnagjort og vi skulle nå videre mot Ranseldalen.

Ut fra Rotnan oppdaget vi en reinstyrflokk og for første gang på turen så vi noe vi hadde igjen for. Man blir ganske paralysert når man oppdager noe man ikke ser til vanelig.

Videre inn mot Ranserdalen varierte terrenget veldig. Fra lyng og myr, over underlag som skifer. Et merkelig landskap som så ut som om at noe skulle ha lagt dette underlaget. Fordelen var jo at dette var ganske behagelig å gå på og uten store hindringer. Denne etappen var en av de lengre etappene vi skulle forflytte oss på turen. Føre vi måtte krysse Ranserelven stoppet vi opp og spiste litt lunsj, som for mitt vedkommende var 100gr. kokesjokolade. Sjokolade gir en rask opptur med energi og gir mange kJ.

Vi ankom øverste del av Ranserdalen klokka 15.00 og hadde da vært i gang i 5 timer med en liten stopp. Mye av tiden gikk til å finne teltplass her oppe. Terrenget var ikke på vår side, men til slutt fant vi plass uten på en halv øy der vi skulle bli i 2 dager.Her oppe møtte vi en eldre kar og kona som var på fisketur. de hadde tatt en "gåtur" på 3km for å prøve ut vannet og elven vi skulle slå camp ved. Han visste det var fin fisk i noen vann ikke altfor langt vekk, men ville finne ut om det var bra her vi hadde tenkt oss. Han fisket raskt opp 2 ørret vi fikk av han, noe som kom meget godt med etter mange timers forflyttning.

Resten av kvelden gikk stort sett til å vaske seg og slappe av foruten om Morten som hadde oppdaget at han hadde rotet bort sin Gore Tex jakke. Hva gjør man i Børgefjell lang "pokker i vold" fra sivilisasjon uten vantette og varme klær som en jakke???? Morten, Ole Hjalmar og jeg gikk senere ned elven ned ditt der vi hadde krysset elven, for å se om vi kunne finne igjen jakken, men dette uten hell.

Stakkars Morten som nå også måtte belage seg på kanskje noen kalde og våte dager om været skulle snu om.....

Kvelden i forveien hadde jeg et ønske, og det var å sove ut, men neida! Vi våknet opp til sol atter en dag og denne dagen hadde vi bestemt vi bare skulle fiske og slappe av. Vannene lå ikke mer enn et par kilometer unne og lå på 956 og 958 meter. Her var også håpet om å få litt større fisk enn vi tidligere hadde fått. 3 fine vann lå på rekke og rad, men heller ikke her ble fangsten noe å skryte av. Fisken som vaket og bet her var både spisbar og i god kondisjon, men jeg får meg liksom ikke til å rope hurra for fisk på 30-35 cm når man vet at det burde være større fisk å få.

Isteden bestemte Ole Hjalmar og Osmund seg for at de skulle sette kursen tilbake til Rotnan for å lete etter Mortens Gore Tex jakke. Jeg tok meg av utstyret deres, slik at de kunne gå uhemmet alle kilometerne tilbake. Jeg tuslet tilbake til camp´n og etter flere timer dukket de 2 opp igjen og med en jakke. Snakker om kammerater og venner som stiller opp og hjelper. Morten var igjen vanntett!!

Resten av dagen gikk til å fiske og ta livet med ro, for neste dag visste vi at vi skulle om mulig få en lang gå tur. Denne kvelden så det ut til at helvette skulle starte.

Store svarte skyer lå over Rainesklumpen som lå oppe ved Rotnan. Denne så vi tydelig fra vår teltplass og det så ut som at dette skulle bli snupunktet i været. På natte våknet jeg opp til at det trommet på teltet mitt og tenkte at <<JUPP, da var fandenskapet i gang>>

Selv om været hadde forandret seg siste natt, våknet vi igjen opp til bra vær. Været var delvis overskyet men vi skulle gå langt og i et litt annet landskap. Utgangspunktet vårt for denne dag var at vi skulle gå til Steinvannet. Underveis gikk vi på en mindre reinstyrflokk som ikke luktet oss eller reagerte stort på at vi plutselig sto i deres vei. Vi gjemte oss bak en stor stein slik at reinstyrene fikk kommet seg forbi og vi fikk de bildene vi ønsket. Litt av en vill opplevelse.

Etter kartet skulle nå møte en fjellside som var merket på kartet med snø/is. Det var en høydeforskjell på nesten 50 meter, men siden det ikke hadde vært spesielt snø i Børgefjell siste vinter, lå dette bare som en enorm steinvegg vi måtte komme oss over.

Her gikk det løs på alt av muskler og energi. 50 meter høres ikke mye ut, men når det nesten går rett opp og det er løs grus stein er dette ikke til å fleipe med.

Vi nærmet oss nå dette "månelandskapet" som jeg har valgt å kalle det, området som gikk inn mot Steinvatnet.  Så langt øye kunne se var det små hauger med stein og det ble meg fortalt at man brukte fort en dag gjennom dette landskapet der det ikke finnes muligheter for å slå opp et telt.

Vi skulle riktignok ikke inne her allikevel, for det ble forandringer i planen.

Vi skulle gå rett inn til Store Kjukkelvannet. "Jaja", tenkte jeg og hev meg på beina etter de 5 andre. Lite ante jeg om hvor langt dette var igjen til vi skulle være ferdig med gåturen for denne dag!!!

Ca. 6-7 timer hadde vi nå tråkket og vi var endelig fremme! Jeg for min del var helt ferdig og var totalt tom for energi igjen.  Ut ifra antall kartruter vi hadde gått hadde vi lagt bak oss ca 15-17 km i rette linjer, noe som tilsvarer rett i overkant av 20 km. Vi hadde kommet til et nytt landskap! Et landskap som minnet meg om bilder jeg har sett fra Smøla. Frodige store odder med masse vann rundt og høye fjell på sidene.

Etter vask og mat tuslet Osmund, Morten og jeg av gårde for å prøve fiskelykken denne aftenen. Etter flere timers fiske var fangsten ikke til å klage på. Jeg hadde fått min lengste ørret, men dessverre tynn. Morten derimot hadde etter hva han mente fått sitt livs kilos fisk.

Blide og fornøyde tuslet vi tilbake til camp´n og viste frivillig frem fangstene. Misunnelsen satte i gang og plutselig kom Espen med en flott ørret som flere av oss ble imponert over. Han hadde nemmelig fått blod på tann. Endelig hadde vi funnet et sted der vi fikk noen flotte fisker, og det til tross lite vann og varmt i vannene!

Vi var nesten på vei til sengs da flere av oss bare måtte se hva det var som Espen hadde sett oppe ved brekket. Der sto Ole Petter og broren Espen og kastet i mørket. Rett etter kommer Ole Hjalmar og setter seg ned for å se etter noe å kaste ut flua for.

Det er ganske merkverdig hvor enkelt det er for noen, men der har Ole Petter kastet og kastet flue utpå, så kommer Ole Hjalmar og denger ut en flue og får stor fisk på første kast!!

Ole Hjalmar var passe fornøyd etter å ha tangert sin tidligere ørret. En flott avslutning på kvelden dette!!!

Klokken er 07.44 og solen sørget igjen for at jeg ikke klarte å sove lengre. Det er som en badstue inne i teltet når solen gjør jobben sin.

<<Regn, vind og snø er oppskrytt>>

Vi spiste, pakket sammen og reiste opp i de vannene vi hadde fått fisk kvelden i forveien, men dette også var forgjeves! Forskjellen på Børgefjell og "Syden" er alkoholen som selges der nede. Det var klar himmel og solen stekte. Isteden for fiske ble det å sole seg føre vi heiv på sekkene og trasket videre mot Lille Kjukkelvannet. Lille Kjukkelvannet lå ikke langt unna, men også her måtte en elv krysses! Jeg er i dag veldig glad det ikke gikk galt på disse elv kryssingene. Med tanke på hvor masse vann det kunne vært var dette heller å foretrekke.

Vi var nå nede ved utoset der det skulle være så bra fiske og så mange fiskere skulle oppholde seg. Kanskje det var kanonfiske der? Noe måtte det jo være siden det var et så populært sted at folk levde der inne i 2 måneder avgangen. Vi brukte veldig lang tid på å finne en fornuftig teltplass ettersom det var et telt ved utoset. Vi endte til slutt opp med teltplass på en av de større halvøyene som minnet meg om camping i et campingområde.

Denne kvelden ble det tråkket litt hitt og litt ditt for å finne fine fisker, men dette uten hell......trodde vi!!

....Jeg våknet opp da jeg hørte gutta utenfor snakket om at Ole Petter hadde fått 2 vakre ørreter i oset. Jaggu hadde han fått sitt fiske i utoset og klart det vi andre ikke gadd å prøve på. <<Montana>> sa han!  Montana er en flue jeg sjeldent fisker med, men jaggu er jeg nødt for å vurdere denne nymfen til senere!!!

Etter flere timers soling, for nå var solen ille, ble det bading. Det var så varmt at man ikke kunne pakke sekken å tråkke videre, så det ble å hive seg i vannet etter å ha blitt oppvarmet og svett.

Ei fjellrype som ikke var interessert i å flytte seg ble offer for noen kameraer. Osmund mente rypa satt der stille og ikke flyttet stort på seg om den ikke absolutt måtte, og dette fordi det var for varmt!  Fint for oss som fikk mange fine bilder av den lille rypa.

Senere på dagen reiv vi leir og satte nesene mot Gaukarvatnet.

Gaukarvatnet lå bare 3 timer fra Lille Kjukkelvannet og i retning ditt vi skulle gå ut fra nasjonalparken. På kartet så det ut som en av øyene tilhørende var Danmark. Fasongen lignet, men det var også alt! Neida, Gaukarvatnet så fristende ut og etter mat og hvile var det fiske som preget kvelden. Det tok ikke mange kastene føre de første ørretene var på land. Her fikk både Espen, Ole Hjalmar og jeg flere pene, men de største kom inn mot land før det ble mørkere.

Etter de fleste hadde lagt seg, sto Osmund og jeg igjen og håpet på det vi alltid har hørt. osmund ga seg like etter og igjen sto jeg og var villig til å holde på lenge. Etter flere hugg på Montanaen, ja for Ole Petter hadde jo fått flere flotte ørret på denne fluen, hadde også jeg fått napp. Riktignok ikke den største i sitt slag, så denne fikk friheten tilbake. Jeg flyttet meg litt lengre vekk og kastet ut i mørket. Jeg kunne så vidt skimte hvor fluen landet og satte straks i gang inntrekkingen. Plutselig røsket det til og opp av vannet eksploderte en stor ørret som hoppet en halv meter klar fra vannet med Montanaen godt festet! Endelig skulle jeg får storfisk. Den raste frem og tilbake langs land føre den raste ut. Etter flere minutter roet ørreten seg ned og jeg var i ferd med å fange min største ørret tatt på flue uten håv.

Et sinnsykt kick og ikke ha med håv, men også dette gikk bra! 39cm og 900gr ble resultatet som fikk meg til glemme et par andre fisker. Opp til teltet heseblesende og klarte omsider å ta et bilde av meg selv.

Stolt? JA!!

Natten og neste morgen var reddet, jeg hadde fått "min" storfisk...

Dagen derpå da jeg ville vise frem bildet til alle...Fremdeles stolt?? JA!!

Frokosten ble ørret, så masse at jeg ikke klarte å spise opp alt, men godt var det. Denne morgenen håper jeg snart blir slått, men husket lenge for den toppet turen for min del.

Vi slappet av noen timer i solen, ja for også i dag var det knallsterk sol som brunet kroppene våre. Morten endte oppmed 2 solbrente ben som var illrøde. Gnagsår, mistet jakke og nå 2 solbrente lår og legger.....snakker om at en mann skal få alt! Camp´n var revet og vi satte kurs mot vår utvei fra Børgefjell. Herfra skulle det bare gå nedover og inn i tettvokst bjørkeskau. På kartet så turen sånn passe fin ut, men fy for en etappe.

Etter mange timer i "grønt terreng" kom vi ned til Store Namsvatnet. Her nede var det laget ei ventebu der man kunne overnatte for 70kr natten. Det var en hytte med sengeplass til 6 personer, kjøkken og gasskomfyr. Rett nedenfor var det laget et tømmerhuk der man kunne lage til et bål og steke mat. Meget bra synes jeg og det beste med alt var at det ikke var ødelagt eller herjet med. Virkelig et fint arrangement fra fjellstyret der oppe. Nede ved vannet kom Storelva ned som kom ovenfra Jengelelva og Jupvatnet.

 På den andre siden av vannet her i nord enden, hadde Samene slått seg til ro. Det preget også naturen av! Den nederste delen av skogen var oppkjørt av motorsykler som antageligvis tilhørte Samene. Synd å se når Natur Reservat skiltet viser hvor ting skal vernes og ikke, men slik er det vel når man har urbefolkning her i landet.

Siden vi ikke hadde fått hviledager 2 ganger inne på Børgefjell, var vi nå for tidlig ute og fikk skyss en dag tidligere med en "typisk" Trønder med en Sjark over Store Namsvaten. Derifra gikk turen med en taxi til Namsskogan jernbanestasjon. Derfra gikk turen videre til Værnes stasjon der flyet hjem til Sandefjord gikk.....først neste dag!!

Totalsett var dette min aller beste tur i fjellet og takk til Morten og Geir som var primus motor for denne turen og som fikk realisert turen.